Stoknes skriver at vi alle er avhengige av at luften fortsetter å gi oss av sine gratis gaver som oksygen, renhet, ferskvann, passe temperaturer og vinder. Men det er ingen verdsetting og lite bevissthet om luftens bidrag. Derfor slipper nå alle til sammen mer ut enn de naturlige systemene tåler. Denne "allmenningens tragedie" (se Hardin, 1968) oppstår fordi det alltid er fristende å være gratispassasjer, samtidig som klimaendringene vil ramme hardest i de delene av verden hvor man i liten grad har råd til å verne seg mot dem.
Den dypeste barrieren er nok de begrensninger som ligger i dagens måter å måle verdi og beregne lønnsomhet på. Vi anser oss som rasjonelle og velger (i beste fall) løsninger med lavest kostnad og høyest avkastning. Samtidig ligger det sterke føringer og sterke begrensninger i måten vi bokfører og regner på.
I boka «Penger og Sjel» har jeg beskrevet noen slike begrensninger nærmere. Vi bokfører alle verdier med samme verdimålestokk som gir høy pris for IT-systemer men null på økosystemer og bare på ressursuttak. Investeringer i human- og naturkapital må føres som utgifter. Vi lar oss lede av tiltroen til dagens måter å beregne formue, BNP og kostnadseffektivitet på. Sistnevnte forteller blant annet at det er «for dyrt» med CO2-lagring.
Til sammen gjør slike økonomiske tankesett at vi ubevisst låses til handlingsmønstre som fortsetter menneskers press på naturlige klimasykluser. Vi sier at vi ønsker endring, men oppdager gradvis at vi sitter lenket til et fundament av antakelser om virkeligheten. Klimaet demonstrerer hardere og hardere at disse antakelsene ikke lenger fungerer i vår opplyste egeninteresse. Enda mer enn økte budsjetter trenger klimasaken ny kunnskap og strategier for hvordan disse menneskeskapte barrierene kan overkommes.
Barrierer mot handling - Dagbladet.no
Innlegg
Legg inn en kommentar