Rom for barns deltagelse i planleggingsarbeid?

Mandag 8. oktober forsvarer arkitekt Kari Bjørka Hodneland sin doktorgradsavhandling: Room for Children's Participation? Reflections on Communicative Practice in an Educational Context.

Prøveforelesning: kl. 10.00
Doktorkandidaten foreleser over oppgitt emne: Present and discuss the strengths and weaknesses of regulations related to children as given in the Norwegian Planning and Building Act of 1985, and also discuss the relation to research literature dealing with the issue of children and planning.

Sammendrag av avhandlingen:
Avhandlingens tittel stiller spørsmålet om det er rom for barns medvirkning i saker som gjelder de byggede omgivelsene. Begrepet rom i tittelen viser til tre ulike betydninger; det fysiske offentlige rom i nærmiljøet, det administrative rom og det politiske rom.

I Norge er barns rett til medvirkning i prinsippet godt ivaretatt på flere felt. Det er også bestemmelser i Plan- og bygningsloven i form av rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Likevel er det ikke slik at alle barn får praktisk erfaring med medvirkning. Alle permanente organer for medvirkning, slik som elevråd, bygger på prinsippet om deltagelse gjennom representasjon.

I Norge og i Europa for øvrig finnes det mange eksempler på prosjekter om barn og de byggede omgivelsene knyttet til medvirkning. Allerede i flere år har det imidlertid vært reist kritiske røster om verdien av mange av disse prosjektene fordi de ser ut til å finne sted bare en gang, de blir sjelden evaluert og de er ofte relatert til helt lokale forhold. Overføringsverdien til tilsvarende prosjekter i eget eller andre land er derfor liten eller ikke eksisterende. Ved å studere barn og medvirkning i en utdanningssituasjon kan man øke en overføringsverdi.

Avhandlingen bygger på refleksjon over egen praksis. Pilot-prosjektet om de "Små stygge stedene" utgjør hoveddelen av avhandlingens empiri. Prosjektet handlet om medvirkning, barn og bymiljø og ble gjennomført ved fem sentrumsnære Oslo-skoler. Målsettingen med prosjektet var å benytte de offentlige uterommene i en praktisk lærings- og undervisningssammenheng. I kontakt med kommunale etater skulle elevene arbeide med tiltak for å bedre utforming og vedlikehold av det offentlige uterom i nærmiljøet. En egenutviklet modell for økt bevisstgjøring om de byggede omgivelsene og med målsetting om medvirkning for alle barn, MIABE, ble lagt til grunn for måloppnåelse av prosjektet. MIABE er en kontekstavhengig lærings- og undervisningsmodell som inneholder en rekke komponenter,blant annet tilegnelsen av et begrenset vokabular knyttet til detaljene i det offentlige uterom, så vel som til offentlig administrasjon. Hensikten med denne komponenten var å bidra til dialog mellom de ulike aktørene i prosjektet. Ansvaret for gjennomføringen av elevenes begrunnede forslag til endringer lå hos de lokale myndigheter. Målsettingen med den videre virksomhet i utviklingen av prosjektet var at alle barn og unge skulle få praktisk erfaring med medvirkning, og skolen er derfor valgt som arena for gjennomføring av modellen.

Forskningsdesignet for denne studien av egen praksis bygger på metodetriangulering som strategi. Den baserer seg på tre metoder: den narrative, den refleksive og samtalen som metode for utvikling av kunnskap. Den førstnevnte metoden har gitt mulighet til å presentere historien om de "Små, stygge stedene" som har gitt en økende forståelse for de ulike MIABE-komponentene.

Den andre metoden er drøfting av MIABE i forhold til noen sentrale aspekter ved kommunikativ planleggingsteori. Begrunnelsen for valget av kommunikativ planleggingsteori som studiens teoretiske referanse har vært at den tar opp både det samfunnsmessige nivå og individnivået. Selv om planleggingsteori i liten grad omhandler barn, deler kommunikative planleggere og de som praktiserer MIABE et ønske om å legge til rette for en medvirkningsprosess.
/../
En av konklusjonene fra avhandlingen er en påstand om at barns og unges praktiske erfaring med medvirkning fortjener å bli en mer selvfølgelig del av deres hverdag. Bruk av MIABE har funnet sted innenfor rammen av representativt demokrati. En mulig bruk av MIABE Pluss, vil ikke medføre behov for hverken strukturelle eller lovmessige endringer. Imidlertid forutsetter bruk av MIABE, så vel som av MIABE Pluss, et byråkrati som svarer på og følger opp henvendelser og en regjering som viser interesse for barn, medvirkning og de byggede omgivelsene.

Målet med MIABE Pluss er, gjennom refleksiv argumentasjon og politisk dialog å legge til rette for et samfunnsengasjement hos all ungdom som vil vare også etter at et medvirkningsprosjekt er avsluttet.


Disputas: Kari Bjørka Hodneland