Christian Norberg-Schulz’ stedsteori

Torsdag 16. august forsvarer Gro Lauvland sin doktorgradsavhandling: Verk og vilkår. Christian Norberg-Schulz’ stedsteori i et arkitekturfilosofisk perspektiv.

Norberg-Schulz' arkitekturfilosofi har preget minst to generasjoner arkitekter. Forestillinger om "genius loci" (stedets ånd), omverdenskrise, mening og meningstap, sted og stedsidentitet, tradisjon og autentisitet, er forestillinger som assosieres med Norberg-Schulz. Denne tenkningen kan i seg selv betraktes som en kritikk av senmodernismens byggerier, av de generelle løsningene, som i norsk sammenheng ikke minst har preget landlige områder og tettsteder. Forholdet mellom arkitektur, sted og identitet taper seg knapt i aktualitet av den pågående globaliseringen og avindustrialiseringen av byene. (Kilde)

Lauvland (1962) er utdannet sivilarkitekt, med etterutdanningsmaster i urbanisme. Hun har sammensatt erfaring som arkitekt; i tillegg til å undervise, har hun drevet med prosjektering og planlegging, utviklingsarbeid og forskning. Hun er for tiden ansatt ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Sammendrag:
Avhandlingen er et innlegg i en diskusjon om arkitekturens betydning i vår tid. Det overordnete siktemålet er å studere den moderne arkitekturteoriens og -filosofiens grunnspørsmål. Christian Norberg-Schulz (1926-2000) etablerte et arkitekturteoretisk språk i den hensikt å bidra til forståelsen av arkitekturverkets og stedets betydning. Målet med avhandlingen gjenspeiles derfor i en konkret forskningsoppgave: å tolke Norberg-Schulz’ publiserte bøker, artikler og essays. Tekstene er hentet fra den perioden av forfatterskapet der han, på bakgrunn av den filosofiske fenomenologien, legger frem og etter hvert videreutvikler en egen stedsteori.

Avhandlingsteksten består av fem kapitler, der de første kapitlene gjelder stedsteorien som inngangsport for forståelse og drøfting av arkitekturverkets betydning i vår tid. Det fjerde kapittelet rommer tre temadrøftinger. Her sees Norberg-Schulz’ bidrag i sammenheng med tekster av filosofene Hannah Arendt (1906-1975), Knud E. Løgstrup (1905-1981) og Hans-Georg Gadamer (1900-2001). Temadrøftingene kan sies å inngå i avhandlingens metode for å belyse de problemer som er reist innledningsvis. I dette kapittelet omgjøres det som fremstår som stedsteoriens sentrale temaer til arkitekturteoretiske spørsmål. Det ene spørsmålet vedrører våre omgivelsers betydning for vårt selvforhold, mens det andre omhandler betydningen av våre skapende virksomheter, og er dermed mer direkte knyttet til arkitekters praksis. Vitenskapsteoretiske og epistemologiske forhold blir behandlet i den tredje drøftingen. Alle drøftingene kan knyttes til Norberg-Schulz’ forståelse av sammenhengen mellom det som er gitt oss i naturen og det vi selv skaper.

I det oppsummerende og konkluderende kapittelet, ”Arkitektur som uren kunst”, sees temadrøftingene under ett. Her formuleres den grunnholdningen som ligger bak behandlingen av de tre temaene. Avhandlingen forsøker å vise hvordan temaene aktualiserer andre arkitektoniske prinsipper enn de vi finner i Norberg-Schulz’ stedsteori, samtidig som betydningen av hans bidrag til arkitekturteorien understrekes.