"Styret svek Nasjonalmuseet"

Sune Nordgren, tidligere direktør for Nasjonalmuseet for kunst, skriver i et lengre innlegg at styrets bevisste arbeid for å splitte og kompromittere den sak de var satt til å styre har ført Nasjonalmuseet på ville veier.

Det er nå ett år siden jeg sa opp min stilling som den første direktøren for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Året som har gått har gitt meg en viss distanse. Stor nok til at jeg skal kunne sammenfatte mine tre år i Norge, men likevel fortsatt så nært at jeg fremdeles er følelsesmessig engasjert i hva som har hendt - eller ikke hendt - siden jeg sluttet.

Mitt oppdrag når jeg ble hentet til Norge sommeren 2003 var å skape en ny organisasjon av fem gamle samt å igangsette byggeprosessen for et nytt museum. Etter de positive erfaringene fra England, med skapelsen av BALTIC Centre for Contemporary Art som min største utfordring til da, tenkte jeg at dette ville bli en like takknemlig oppgave. Der tok jeg feil. Til forskjell fra det fattige nordøstre England, der man virkelig lengtet etter og var stolte over å få en institusjon som var "like fin som Tate Modern", fantes det ikke noe, skulle det senere vise seg, uttalt ønske om et nytt nasjonalt museum i det rike Norge.

Grunnen til at jeg sa opp og ikke kunne fortsett det arbeidet jeg hadde påbegynt, ble en serie svik. Ikke så mye mot meg personlig, som mot prosjektet som sådan. Svik som har drevet ideen om et nytt nasjonalmuseum på ville veier.

Det første sviket: Arkitekturmuseet, som når det åpner i høst sikkert kan bli et hyggelig lite spesialmuseum nede på Bankplassen. Men det var en total overraskelse for meg når jeg ble engasjert at museets styreleder - og nestleder - bevisst arbeidet for å splitte og kompromittere en sak de var satt til å arbeide for å styre. Hvis arkitekturen kunne løftes ut av det nye museet, hvor fantes da visjonen, de kunstfaglige argumentene for at de andre delene skulle samles? Bena ble slått vekk under et av de aller mest vitale motivene for sammenslåingen: å skape et nytt, grenseoverskridende museum og en samlet tung institusjon som kunne måle seg med tilsvarende i Europa. Med styrets engasjement for et separat arkitekturmuseum begynte det nye museet å halte før det kunne gå.

Det andre sviket: Kværnerhallen. De i lang tid mangelfulle lagringsmulighetene for samlingene, med magasiner på ti ulike adresser i og utenfor Oslo, var det mest akutte problemet da jeg ankom. Kværnerhallen ble det beste alternativet, og vi satte umiddelbart i gang for å få frem en god løsning. Men forutsetningene ble endret underveis: besparingen ved et samlet eksternt magasin ble plutselig forkastet – nå kunne alt lokaliseres til Tullinløkka. Mer enn tre års internt arbeid av alle museets spesialister på konservering, verksteder og logistikk er forhåpentligvis ikke bortkastet, men ytterligere ett energikrevende villspor.

Det tredje sviket var at vi aldri fikk mulighet til å virkeliggjøre og kjøre inn den organisasjonen som styret vedtok våren 2004. Gjentatte justeringer av organisasjonsplanen, igangsatt av styret, skapte usikkerhet og mistro i samtlige personalgrupper. At styret i ord, men ikke i handling, sto bak planen slapp løs ukulturer som hadde blitt videreført fra de gamle institusjonene, men som den nye organisasjonen skulle stagge. Det verste spøkelset fra fortiden som dukket opp var en tiltagende ledermobbing da de viktigste postene skulle bemannes. Et handlingsmønster som til og med ble støttet av styrelederen, med hans personlige aversjoner mot enkelte medarbeidere, først på den kunstvitenskapelige siden og så på den administrative. Det er i alle ledd ødeleggende med et styre som legger sterke føringer på hvordan kompetanse skal utnyttes i organisasjonen. Kompetanse manglet på mange områder, men var umulig å komplettere, så lenge man holdt fast ved de gamle strukturene. Arbeidsbyrden forble skremmende urettferdig fordelt.

Det fjerde sviket var å gå den høylytte kritikken mot museet i møte. Kampanjen som ble ledet av den gamle museumsdirektørens sønn ville sikkert ha stilnet når ukvemsordene la seg, men nå nådde den sitt delmål, å bli kvitt svensken, innen man gikk helt tom for argumenter. Den konstruktive delen av debatten ble imidlertid stadig mer nyansert og man hadde begynt å forstå at å bearbeide samlingene er en normal praksis i ethvert museum i utvikling. Vulgærkritikken ville også ha stilnet etterhvert – hvis styret hadde våget å stå imot. Strategisk valgte de feil, og satte meg som en hvilken som helst annen direktør i en umulig situasjon: Har man ikke styrets støtte, kan man ikke fortsette. Det andre alternativet, at styret burde ha innsett sine mangler og gått av, ble dessverre aldri aktuelt.

Det femte sviket: Kulturminister Trond Giske har snart avviklet halve sin mandatperiode og har ennå ikke gitt noen klar beskjed om at byggeprosessen skal starte. Dette er demoraliserende for hele organisasjonen, og det er mye derfor restene av gammelt vanstyre dukker opp til overflaten.

Jeg ble lovet en arkitektkonkurranse for det nye museet tre år på rad, og i jubileumsåret 2005 trodde jeg virkelig på det. Men det var dessverre samtidig et valgår og etter valget stanset prosjektet plutselig opp. Effektene av Kyss Frosken, av at bilene var borte fra Tullinløkka etter nesten 60 års parkering, gikk tapt. Det nasjonale traumet etter tiår med ubesluttsomhet og to mislykkede arkitektkonkurranser ble glemt for en sommer. Ettthundreogtjuetusen besøkende så utstillingen, ennå flere kunne begynne å fantasere om at her skulle det kanskje kunne skje noe!

Frosken danset en sommer, den fikk til og med litt snø på seg på den tidlige vinteren - men siden ble det stille. Jeg forsto snart at startskuddet ikke skulle komme til å lyde mellom Nasjonalgalleriet og Historisk museum i løpet av min tid. Nå skynder jeg meg forbi den åpne bakgården slik som Knut Hamsun i novellen "Onde dage" (1897): "Man legger veien hjem over Tullinløkken. Hvilken præktig ørken midt i byen! Ikke et vandspring, ikke en busk "

Det Nasjonalmuseet nå behøver er ikke bare en kulturminister som har motet til å trykke på knappen. Museet trenger også en direktør og et styre som har en felles visjon om det nye museet og som har evnen til å drive denne visjonen fremover. Fundamentalt vil det si å kunne snakke med politikere, med kunstnere og samlere, med de ansatte og med det voksende publikummet, samt i alle leire skape det behov som kan erstatte tilfredsheten ved det gamle. Men de trenger også å kunne stimulere til en entusiasme og en drøm hos den vanlige mann og kvinne som kan bære prosjektet videre. Det har ikke museet i dag.

dn.no - Styret svek Nasjonalmuseet