Om arkitektur i praksis

Paul Irgens etterlyser en sterkere forankring til praksis i arkitektutdanningen:

Opprinnelig måtte man ha 12 måneders praksis før man kunne begynne å studere arkitektur på NTH. Praksistiden ble stadig redusert og kom også til å innbefatte noen måneder på arkitektkontor.

For meg er det en forunderlig tanke at en noe mer teknisk-praktisk holdning skulle gjøre en mindre kunstnerisk. Har ofte sammenlignet arkitektyrket med å være musiker og billedkunstner. Kan man noe som har med faget å gjøre, har man større kunstnerisk frihet til å forme noe. En jazzpianist uten fingerferdighet kan ha mange ideer, men det blir umulig å virkeliggjøre dem. En maler som kan sine medier ut og inn – akryl, gouache, olje, akvarell – har flere muligheter for å kunne skape.

En arkitekt som kan faget, kan mer, og det gir muligheter for skaping. Kan man tro. Om det nødvendigvis betyr kunstnerisk frihet, og om den er nødvendig for å lage god arkitektur, er faktisk også et spørsmål.
/../
Det er noe forunderlig med dette at undervisning blir noe i seg og for seg selv. En lukket verden. Som en selskapsklubb.
/../
I medisinerstudiet i Trondheim møter studentene pasienter allerede etter et par uker. Man får en forståelse, vil jeg tro, av hva hensikten er med det yrket man har valgt.

Så kan man tenke seg noe annet for arkitekturstudiet – at det i det hele tatt ikke finnes en arkitektskole. Ikke noe beskyttet miljø utenfor folkeskikken.
Man kan tenke seg det finnes i en by et miljø der man tar hånd om de som skal studere. Som ønsker å bli arkitekter. Miljøet finnes i dét som er de praktiserende og deres forening. Den foreningen kan – muligens – sammenlignes med et akademi der det er noen ansatte som har ansvar for noe som kan være de akademiske disipliner – arkitekturhistorie, kulturhistorie, grunnleggende tekniske ting. I Trondheim har man eksempelvis et byggforsk-ningsinstitutt man kan dra nytte av.

Min erfaring fra egen studietid er at man slett ikke behøver gå på skole for å lære seg å prosjektere. Til tider syntes det ganske bortkastet. Ikke minst fordi visse lærere var ridd av prestisje, fordommer, favorisering og forsvar av eget territorium. Spesielt så det ut til at det siste tok mye tid. For en som hadde sommerjobber på kontor praktisk talt hver sommer, var det mer å lære der.

Det som nå ser ut til å være ødeleggende, er denne lukkete skoleverdenen der tidsskriftenes bemerkelsesverdigheter gjør stort inntrykk.

Les hele innlegget på Arkitektnytt.no