Livlig funksjonalismedebatt

- Hvorfor er det ikke flere som kritiserer den norske funksjonalismen?, spør Dagens Næringsliv.

- Det er fordi Norge er et knøttlite land der gutteklubben Grei bestemmer og Statsbygg er den største oppdragsgiveren for arkitekter. Jeg får anonyme telefoner fra arkitekter som synes det er jævlig ålreit at jeg står frem, men de tør ikke selv fordi de lever av staten, sier Sandmæl til DN.

Dette begynte med Lars Aarønæs innlegg under overskriften "Norske skjeletter" hvor han blant annet omtaler Stein Erik Hagens nye hytte som et skjelett av stålpilarer, glass og skifer. Aarønes mener dette er et eksempel på "en minimalisme uten sjel, bein uten kjøtt".

Ifølge Jan Carlsen sparker Aarønes inn åpne dører. Carlsen mener at norske arkitekter forlengst har innsett at det er lov å bruke fantasien: "arkitektprofesjonen har forlengst innsett at man har lov til å være mer sensuell og fantasifull"

Erling Dokk Holm, stipendiat ved Arkitektur- og Designhøyskolen i Oslo, omtaler deretter Finn Sandmæl som "sannsynligvis en av de viktigste norske nålevende arkitektene" og skriver: "Det Odd Nerdrum er for malerkunsten, er Finn Sandmæl for arkitekturen."

Sist kommer en av hovedpersonene, Finn Sandmæl, også på banen med et innlegg.

Først Aarønes:

Stein Erik Hagen er selve inkarnasjonen av den norske storbonden, både i sinn og i skinn. Han er en godt polstret materialist. Førtimillionershytta hans på Røssholmen er derimot noe av det skrinneste du kan tenke deg.

Hagen kritiserer sine arkitekter Lund Hagem for å ha gjort hytta dobbelt så dyr som budsjettert. Milliardæren mener likevel at stedet er blitt helt praktfullt .

Er det? Røssholmen-hyttas uttrykk er nakent og ribbet. Hytta framstår som et skjelett. På Røssholmen står ei grind av stålpilarer, glass og skifer. Den er med andre ord bygget helt etter samme oppskrift som en rekke andre, moderne bygninger i Norge. Ingen dekor. Ingen raushet. Ingen farger. Konturene minner om liggende melkekartonger. En minimalisme uten sjel, bein uten kjøtt.

Så Carlsen:

Min hovedinnvending mot Aarønæs argumentasjon er at han skjærer all modernisme over samme kam, stilens utøvere mangler, som han sier, en attraktiv fagfilosofi. Hva da med tankene som ligger til grunn for den frodig utformede Mortensrud kirke i Oslo av Jensen & Skodvin Arkitektkontor, det poetiske Tønsberg bibliotek av Lunde & Løvseth Arkitekter eller det elegante, nye bykvartalet på branntomta i Trondheim, tegnet av trioen Arne Henriksen, Carl-Viggo Hølmebakk og Jensen & Skodvin? Blant andre gode eksempler kunne jeg nevne Universitetsbiblioteket til Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor på Blindern i Oslo og, for å ta et nymoderne pionerverk, Sverre Fehns betagende Villa Busk i Telemark.

For kanskje er det nettopp framveksten av en mer mangfoldig og inkluderende formingsvilje som preger den nye arkitektgenerasjonen. En kortvarig positiv tendens gjorde seg gjeldende på 1980-tallet, besjelet av arkitektstandens motvilje mot etterkrigstidens brutalisme, men den såkalte postmodernismen utartet, som vi vet, til en etterapende lek med fortidens motiver. Derimot kom det signaler om et arkitektonisk tøvær i 1990-årene, og nå etter årtusenskiftet ser vi gledelige tegn på en arkitektur som frigjør seg fra den figurfattige senfunksjonalismens tvangstrøye.

Deretter Holm:

Min hypotese er at Finn Sandmæls suksess ikke er tilfeldig. Den kommer fordi det finnes en etterspørsel etter en mann som kan konvertere drømmer om perfekte liv til fysisk realitet. Hans arkitektur gir forestillinger om vellykkethet og overskudd. Han kan skape innhold i Hallvard Flatlands forestilling om å leve som en skotsk slottsherre, og han kan innskrive Kjell Inge Røkke - gjennom sitt hyttetun - i de norske folkeeventyrene.

Det er dette som er Finn Sandmæls geni, at han klarer å gi innhold til tankene de rike har om seg selv. Dette er ikke en dårlig egenskap, kanskje er det tvertimot det omvendte. Det er å hjelpe til med å gi estetiske formuleringer av vår tids tanker, og gi de rike sine biografier i bygd form.

Det er symptomatisk at Finn Sandmæl er ikke-eksisterende i fagtidsskriftene og i de faglige fora for arkitektur i dette landet. Om 100 år står sannsynligvis fortsatt de byggene Sandmæl har signert, og nye historier er skrevet. Kanskje har han da fått en egen epoke kalt opp etter seg?

Og så Sandmæl:

Jeg har de siste ti år påstått at den norske funksjonalismen er ekstremt frigid og politisk ensrettet. Når så den eminente arkitektskribent Jan Carlsen i sitt innlegg på mandag beskriver de siste 15 års arkitektur som en figurfattig senfunksjonalistisk tvangstrøye, da må jeg spørre: Hvorfor sa han ikke noe før? Hvorfor tør ikke flere si noe nå? Når Carlsen i tillegg vedlegger «pionerverk» Villa Busk i Bamble av arkitekt Sverre Fehn, da tør jeg påstå at for den norske husarkitekt er fehnske, lineære, trange, smale bygg, hvor funksjonen er det sekundære og utseende det primære, det ypperste innen arkitektur.

Således kreerer arkitekten en ideologisk/abstrakt struktur som ikke fungerer, men ser svært så fancy ut i designblader. Realiteten er: Arkitektens ego er viktigere en byggherrens ønsker. Således dekkes rike Norge i dag av hus som senere generasjoner vil anse som monstergravstøtter over stalinismens siste rester. Den norske bygge uskikk med Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) som pådriver og de kommunale bygningsvesener som utøvere, er således skapt. Selvfølgelig klaget Hagen til arkitekten på at 40 millioner for glass og luft var mer enn nok. Da blir jo hytta til Røkke billig; han fikk jobåde torv og steinvegger av meg, i tillegg til en hel haug med kjeft. Kjell Inge har erfart at det koster å være kar når man ønsker seg design. Ikke noe er for dyrt hvis arkitektens, det vil si mitt, alibi er at jeg gir kunden en hytte med sjel. Skjelett sier Lars Aarønæs at Hagens hytte er – implisitt sier han kanskje også at Hagen har handlet på Rimi og får som fortjent.