Østkanutstillingen

I en artikkel i Boligsak i By og Bygd i 1922 lanserte boliginspektør Nanna Broch ideen om en boligutstilling på Østkanten i Oslo.

Kunde vi nu ikke f.eks. få igjen en utstilling her i Kristiania i likhet med «Nye-hjem-utstilling 1920, men legge den midt blandt dem som saken gjelder - midt ute på østkanten?

På alle de mennesker som gjennem årelang fortvilet venten på bedre forhold halvt eller helt mister motet og troen på at det nogensinne kan bli bedre, vilde det være som en varm opmuntring og et muntert smil: Vi gir os ikke!

1923 åpnet den første Østkantutstillingen
Utstillingen omfattet stue, spisestue og soveværelse og ble vel mottatt både av publikum og presse. Prosjektet var så vellykket at det ble gjentatt samme sted to år senere.

I 1926 ble det dannet en forening som hadde til formål å få etablert et permanent utstillingslokale. To år senere sto et utstillingsbygg ved Ankerbrua ferdig og den første faste utstillingen åpnet.

I november 1930 åpnet Østkantutstillingen en utstilling med funksjonalistiske møbler tegnet av arkitekt Knut Knutsen: «Et hjem for rastløse nutids-mennesker».

Knudsen skrev følgende om utgangspunktet for Østkantutstillingens arbeide ;

I løpet av de siste 15--20 år er der bygget tusener av nye leiligheter i og om Oslo. De er ensartede i formen, i rumstørrelse, plassen varierer ikke utenfor en meget begrenset kvadratmeter-størrelse, de skaper et alment og ensartet behov.

Utviklingen som Knudsen refererte til var ikke et særnosk fenomen, men forekom i en rekke land rundt omkring i verden. Dette var i sin tur forutsetningen for den internasjonale utvikling innen møbelindustrien; møblene ble mindre, lettere og mer egnet for maskinell produksjon. Norske møbelhandlerne syntes imidlertid bare i liten grad å ha tilpasse seg denne utviklingen - det meste av det man fant i butikkene var stort og prangende, bregnet for "staselige borgerhjem".

Hovedsaken for Østkantutstillingen var nettopp å gi råd og vink og ideer og levere det nødvendige for innredning av moderne hjem. Østkantutstillingen fikk støtte av Oslo kommunne - ikke mist fordi kommunen var en betydelig utbygger av mindre leiligheter.

Husets innredning var hovedsaken - men også så langt som mulig husets norske innredning. Utstillingen skulle forsøke å finne frem det beste og mest høvelige av norske ting. Derfor kunne man på utstillingen finne gardinstoffer, tepper, billedreproduksjoner, keramikk, fajance, ulike stoltyper etc, alt produsert i Norge.

Videre inneholdt den første utstillingen tekstilkunstneren Ulrikke Greves arbeider, steintøy fra Egersund og Andreas Schneiders pottemakerarbeide, samt litografier av blant andre Erik Werenskiold og Henrik Sørensen.

Fra 1928 og fram til 2. verdenskrig ble det åpnet mer enn 50 utstillinger i regi av Østkantutstillingen. Omtrent tredjeparten av disse var monteringer i leiligheten, de øvrige var utstilling av ulike typer innredning og etterhvert i større grad utstillinger som problematiserte et tema.