Skalltak i Trondheim

Adresseavisen har undret seg over at det fremdeles står en rekke bygninger med buete skalltak i Trondheimsområdet, og at alle disse bygningene er satt opp i en meget avgrenset periode rundt 1960. Modernisering og effektivisering var stikkord for skalltakbyggene, de er selvbærende og medførte dermed at man kunne unngå trange rom med stolper og pilarer.

Skalltakene ble tatt i bruk både fordi det dannet en sterk og lett konstruksjon og fordi det hadde estetiske verdier. Arkitekter som tok denne teknologien i bruk var blant andre Herman Krag (som også tegnet Studentbyen på Moholt, Siemens, politihuset og Kunstindustrimuseet), samt Ottar Heggenhouen som avisen har intervjuet.

- Joda, jeg husker skalltakene.

- Var de et utslag av at dere arkitekter hadde gått litt lei av funksjonalismens rette linjer og ville slippe dere løs?

- Nei, dette var i høyeste grad også funksjonalisme. Utgangspunktet mitt var funksjonen, å lage en sterk konstruksjon som ga store åpne flater i bygget der man samtidig fikk inn mye lys fra glassflatene i gavlene. Men det var fint hvis det samtidig ble et pent bygg.

Sønnen Per som har tatt over arkitektfirmaet Heggenhouen, er for ung til å være «bue-arkitekt», men han leder oss til ingeniørfirmaet Harboe og Leganger der sivilingeniør Reidar Skogli har svaret på hvorfor buetakene forsvant:

- Det var sterke tak, men de var meget arbeidskrevende å bygge. Forskalingssnekkerne hadde litt av en jobb og etter hvert ble lønninger mer kostbart enn betong og armering. Senere fikk vi også nye typer betongelementer med større spenn, forteller Skogli og gjør oppmerksom på at vi har oversett skalltakbygg på Peterson på Ranheim, også fra 1959.

Da arkitektene tok bølgen.